Viser arkivet for stikkord drivere

Dugnad eller kommersiell utbytting?

Deltar vi i web 2.0 tjenester for å hjelpe andre eller for å hjelpe oss selv? Hva er egentlig driverne til deltakelse?

Har du lest Tapscott og Williams Wikinomics har du kanskje stusset over hvordan forfatterne presenterer wikinomics som det eneste gyldige økonomisk paradigmet i nærmeste fremtid: ‘Harness the new collaboration or perish’ (Tapscott and Williams, 2006: 13). Generaliseringsnivået er spesielt: når Wikipedia, YouTube og Amazon (med brukerskapte leseranmeldelser) har kommersiell suksess basert på gratis brukerskapt innhold, kan selvfølgelig også din bedrift oppnå suksess ved å outsource arbeid. La kundene skape det kundene vil ha! Så latterlig enkelt!

Wikinomics og We Think (tidligere omtalt) er kun to av svært mange bøker og publikasjoner som forteller oss om dette paradigmeskiftet, og det på en svært underholdende og overbevisende måte (i februar 2008 skrev jeg forøvrig en DN-kronikk om web 2.0 som forretningsmodell). De nederlandske medieviterne José Van Dijck og David Nieborg har sett nærmere på retorikken for å avdekke ideologien bak diskursen som preger web 2.0 forretningslitteratur (Wikinomics and its dicontents: a critical analysis of web 2.0 business manifestos). Jeg skal ikke oppsummere artikkelen, men forfatterne har et par poenger det kan være interessant å diskutere. De trekker frem to påstander som det sjelden stilles spørsmål ved. Disse påstandene er helt sentrale fordi de fungerer som premisser for hele wikinomics-tankegangen.

1. Alle brukere er like kreative: det synes å være en absolutt tro på nettverksinnovasjon og på at kunder/brukere er villige til å ofre sin fritid for å være med på å skape og videreutivkle kommersielle tjenester og produkter.

Jeg tror Van Dijck og Nieborg overdriver web 2.0-feltets tro på brukernes villighet til å dele av sin tid og kreativitet. Men artikkelforfatterne har i det minste et poeng. At kun en forsvinnende liten del av brukerne skaper innhold på Wikipedia er ikke noe problem for Wikipedia. Men den samme aktiv til passiv bruker-ratioen er et problem for mindre aktører.

2. Sidestilling av folk (commons) og kommers: Fra et neo-marxistisk perspektiv er kombinasjonen av kapital-intensiv profittorientert industri/næringsliv med arbeidsintensiv, non-profit produksjon probleamtisk i seg selv. Men uavhengig av politisk og faglig ståsted er det verdt å stoppe opp: for det første synes det som om det ikke er noen forskjell mellom non-profit og profit virksomhet. For det andre er det for lite fokus på hvor den reelle verdiskapningen skjer i mange kommersielle sosiale medier: Det brukerskapte innholdet er ikke hovedproduktet til tjenester som Facebook, men snarere middelet for å skape flere klikk og sidevisninger, som igjen er interessant for målrettet annonsering, markedsføring og salg (se for øvrig "rapporten ":http://www.sintef.no/Presserom/Forskningsaktuelt/Svekket-personvern-gjennom-Facebook/ "Petter ":http://origo.no/-/user/show/45864_petter-bae-brandtzaeg og jeg har skrevet om personvern og Facebook).

Jeg er overbevist om at bøker som Wikinomics og We Think har noe for seg og beskriver en reell utvikling, men de tilbyr ingen fiks ferdige løsninger.

Hva er det for eksempel som motiverer til deltakelse? Det er sjelden “the common good”, men snarere noe knyttet til den enkelte: interesser, eller noe som berører hverdagen. Vi deltar først og fremst fordi vi får noe igjen for det selv. Deretter er det supert om det i tillegg har verdi for andre. Even la inn alle barnehager i Gamle Oslo i Google Maps fordi han trengte det selv. Nå finnes Oslos barnehager i Google Maps.