Hvis det redaksjonelle innholdet er det viktigste, hvordan kan da Mitt Arbeiderparti defineres under «sosiale medier»?

“Sosiale medier” er i utgangspunktet ikke mitt favorittbegrep. Det er alt for ullent med uklare grenser til andre medier og kommunikasjonsformer. Vi kan nesten like gjerne snakke om internett. I de siste årene har vi fått en rekke verktøy som gjør det stadig enklere å bidra med innhold, men i Berner-Lees forstand er nettopp muligheten for å delta og skape sammen helt fundamentalt for nettet.

Men for å svare på spørsmålet ditt: Mitt Arbeiderparti er altså basert på Origo: det betyr at brukere kan velge å følge andre brukere, og de kan, ikke minst, kommentere og bidra med eget innhold, dele innhold, og integrere tjenesten med andre sosiale nettverkstjenester. Skulle passe godt inn i hva vi forstår med “sosiale medier”. I innlegget over (og i rapporten) forsøker vi å vise at det ikke er noen motsetning mellom å ha et fokus på godt innhold og det å invitere og motivere til deltakelse. Snarere tvert i mot!

Selvfølgelig finnes det også nettsteder som helt og holdent er drevet av brukerne, uten noen redaksjon eller enkeltpersoner som har spesifikt ansvar for å bidra med innhold. Men selv da er det mye som tyder på at de mest vellykkede diskusjonstarterne er de som linker til innhold fra andre nettsteder, og da gjerne tradisjonelle medieaktørers nettsider. Artikkelen Discussion catalysts in online political discussions: Content importers and conversation starters av Itai Himelboim et al. viser nettopp dette. Denne studien analyserte usenet nyhetsgrupper (et sosialt medium fra forrige årtusen) og fant at trådstartere som skapte mest aktivitet og flest svar, er de som gjennomgående importerer innhold fra tradisjonelle nyhetsaktører.

Hei, og takk for en interessant rapport. I hvilken grad har dette en mer generell overføringsverdi til sosiale/digitale samhandlingsarenaer – kan man trekke generelle konklusjoner mht,adferd / bidragsvillighet?

Et godt og vanskelig spørsmål du stiller, Eistein. Om vi ser på det hovedfunnet som Marika beskriver i posten, tror jeg dette har overføringsverdi til mange andre digitale samhandlingsarenaer – men ikke til alle.

Den mest verdsatte egenskapen til Mitt Arbeiderparti er nettstedets kvalitet som informasjonskilde. De sosiale funksjonene betraktes også som nyttige og relevante, men likevel ikke like viktig som informasjonen som finnes der. Dette tror jeg kan overføres også til andre samhandlingsarenaer med klar tilknytning til organisasjoner med samfunnsoppdrag, som andre politiske parti (så klart), offentlige nettsider med sosiale funksjoner (enten det er virksomhets egne eller sider på f.eks. Facebook).

Samtidig er det moro å se at stadig flere samhandlingsarenaer av denne typen får større innslag av aktiv brukerdeltagelse, der informasjon fra virksomheten blandes med innspill, spørsmål og informasjon fra engasjerte brukere. Se f.eks. Facebooksidene til Plan Norge, Utrykningspolitiet og Sarpsborg kommune. Kanskje det er et spørsmål om modenhet? Og at vi gradvis vil få se slik herlig blanding av (redaksjonell) informasjon og brukerskapt innhold på stadig flere digitale samhandlingsarenaer?

Hei, og takk for interessant svar. Vi jobber med å etablere slike samhandlingsarenaer for fylkeskommunale ( regionale) prosjekter/organisasjoner med relativt tydelige tema / oppdrag. Den “ideale fordring” er selvsagt større grad av åpenhet, mer engasjement og å utnytte den potensielle kollektive intelligensen til innovasjon og nyskaping.Vi arbeider etter konseptet med redaksjonell informasjon kombinert med brukerskapt innhold, og tekniske muligheter for tettere samhandling mellom deltakerne der dette synes ønskelig (chat og videokonferanse). Vår satsning springer ut av ønsket om å gradvis bygge opp en infrastruktur av digitale samhandlingsarenaer. Pr. i dag har vi en testsite oppe som vi har kjørt brukertester på over en periode.

Det synes imidlertid å være et betydelig behov for å utvikle detaljerte kommunikasjonsstrategier med klart definerte stakeholders og mål for/med kommunikasjonen for å få slike arenaer til å fungere. Strategiene bør være forankret i konkrete funn, slik dere har presentert her. Det er derfor svært interessant å lese denne rapporten.

Det synes for meg som en konklusjon er at ting ikke vil skje av seg selv på slike arenaer. Man kan stille noen retoriske spørsmål: I hvilken grad bør en digital samhandlingsarena ha en redaksjonell linje som styres fra informasjonsleverandør / dialoginitiator mtp. stoff, vinkling og invitasjon til engasjement? Kan man se for seg å kultivere et antall etablerte opinionsdannere innen fagfeltet/temaområdet som kan bidra til engasjement gjennom tolkning av stoffet som presenteres (ildsjeler med retning og mål)? Kanskje man kan sammenlikne prosessen med å produsere et “fagtidsskrift” med et kollektivt arkiv, der redaktør setter saker på dagsorden, skarpe kommentatorer tolker informasjonen, og brukerne deltar med sine innspill, eller kommuniserer seg i mellom på basis av informasjonen som presenteres? Kan man på denne måten bygge en informasjonskilde som vil kunne ha en selvforsterkende effekt i forhold til å øke kvaliteten gjennom flere vinklinger/tolkninger og dermed øke engasjement og dermed antall brukere? Reklame for posisjoner / holdninger og enveis informasjon vil på denne måten kunne bli mindre dominerende.

Hei igjen, Eistein.Følger gjerne opp på kommentaren din. For å svarepå spørsmålene dine tror det er nyttig å skille mellom større digitale samhandlingsarenaer knyttet til en virksomhet (som Mitt Arbeiderparti) og mindre arenaer knyttet til en person eller et team (som NRK Beta). En liten arena er krevende; det er ingen selvfølge at en fagblogg blir en suksess. Jeg tror likevel store samhandlingsarenaer er den virkelig store utfordringen. For å gjøre det hele enda vanskeligere vil de store arenaene måles mot suksessene til de små, se f.eks. Anders Hofseth sin betraktning av diskusjonskultur på nrk.no vs. NRK beta

Det virker som en liten samhandlingsarena, som en fagblogg, kan holde en stram redaksjonell linje og samtidig oppnå suksess; jfr. nevnte NRK beta. Større samhandlingsarenaer fordrer vel at deltagerne har større spillerom, som nettavisenes leserforum der det redaksjonelle kravet til innhold gjerne er begrenset til at det ikke skal være i strid med loven. Suksessfulle offentlig sektor Facebooksider synes å ha funnet en gylden middelvei mellom disse ytterpunktene. Virksomheten får fremmet en viss redaksjonell linje idet Facebooksiden brukes til å presentere nytt og nyttig fra eget hus, mens brukerne slipper til med sine spørsmål og perspektiver.

Det kunne forøvrig vært moro om andre har tanker om hva som trengs for at en stor samhandlingsarena knyttet til en virksomhet skal bli et levende sted for deling og utveksling, samtidig som virksomheten kan holde en viss redaksjonell styring.

Eistein: Takk for usedvanlig gode kommentarer og spørsmål. Jeg mistenker at overføringsverdien er ganske stor, og du skisserer langt på vei hvordan man bør gå frem. For, som du sier, deltakelse kommer ikke av seg selv. Samhandlingarenaer bør ha en umiddelbar verdi for brukerne, og også for dem som i liten grad selv deltar aktivt. Denne gruppen vil så og si alltid være den største. De som deltar med innhold, innspill og kommentarer fungerer nettopp i stor grad som opinionsledere (dette understrekes også i artikkelen jeg referer til i kommentaren over). Det er helt avgjørende at aktøren som står bak en samhandlingsarena setter av nok ressurser til å skape aktivitet, både i form av innhold og oppfølging av kommentarer og innspill. Og jeg er helt enig i at man tenker gjennom hvilke aktører man ønsker å nå ut til og inkludere samt hva målet med kommunikasjonen er for ulike aktører/stakeholders. Hva er det man tilbyr? Hva er verdien for brukerne (og da også for de som i liten grad bidrar selv)?

Lykke til med eTrøndelag, det blir interessant å følge fra sidelinjen.

Morsomt for oss at tørre forskningsrapporter oppleves som relevante. Og takk til Arbeiderpartiet for å la rapporten være åpen.

Hei, Marika. Fruktbart å få diskutert dette med dere, synes jeg. Vi trenger nettopp slike rapporter for å komme noen vei. Venter i spenning på flere.Det er alt for mye “tro håp og kjærlighet” når det handler om nye medier. I mellomtida kan vi kanskje spekulere på hva som er kritisk masse for en digital samhandlingsarena. 90-9-1 er jo greit, men hvor mange må til for å skru i lyspæra?