Dugnad eller kommersiell utbytting?

Deltar vi i web 2.0 tjenester for å hjelpe andre eller for å hjelpe oss selv? Hva er egentlig driverne til deltakelse?

Har du lest Tapscott og Williams Wikinomics har du kanskje stusset over hvordan forfatterne presenterer wikinomics som det eneste gyldige økonomisk paradigmet i nærmeste fremtid: ‘Harness the new collaboration or perish’ (Tapscott and Williams, 2006: 13). Generaliseringsnivået er spesielt: når Wikipedia, YouTube og Amazon (med brukerskapte leseranmeldelser) har kommersiell suksess basert på gratis brukerskapt innhold, kan selvfølgelig også din bedrift oppnå suksess ved å outsource arbeid. La kundene skape det kundene vil ha! Så latterlig enkelt!

Wikinomics og We Think (tidligere omtalt) er kun to av svært mange bøker og publikasjoner som forteller oss om dette paradigmeskiftet, og det på en svært underholdende og overbevisende måte (i februar 2008 skrev jeg forøvrig en DN-kronikk om web 2.0 som forretningsmodell). De nederlandske medieviterne José Van Dijck og David Nieborg har sett nærmere på retorikken for å avdekke ideologien bak diskursen som preger web 2.0 forretningslitteratur (Wikinomics and its dicontents: a critical analysis of web 2.0 business manifestos). Jeg skal ikke oppsummere artikkelen, men forfatterne har et par poenger det kan være interessant å diskutere. De trekker frem to påstander som det sjelden stilles spørsmål ved. Disse påstandene er helt sentrale fordi de fungerer som premisser for hele wikinomics-tankegangen.

1. Alle brukere er like kreative: det synes å være en absolutt tro på nettverksinnovasjon og på at kunder/brukere er villige til å ofre sin fritid for å være med på å skape og videreutivkle kommersielle tjenester og produkter.

Jeg tror Van Dijck og Nieborg overdriver web 2.0-feltets tro på brukernes villighet til å dele av sin tid og kreativitet. Men artikkelforfatterne har i det minste et poeng. At kun en forsvinnende liten del av brukerne skaper innhold på Wikipedia er ikke noe problem for Wikipedia. Men den samme aktiv til passiv bruker-ratioen er et problem for mindre aktører.

2. Sidestilling av folk (commons) og kommers: Fra et neo-marxistisk perspektiv er kombinasjonen av kapital-intensiv profittorientert industri/næringsliv med arbeidsintensiv, non-profit produksjon probleamtisk i seg selv. Men uavhengig av politisk og faglig ståsted er det verdt å stoppe opp: for det første synes det som om det ikke er noen forskjell mellom non-profit og profit virksomhet. For det andre er det for lite fokus på hvor den reelle verdiskapningen skjer i mange kommersielle sosiale medier: Det brukerskapte innholdet er ikke hovedproduktet til tjenester som Facebook, men snarere middelet for å skape flere klikk og sidevisninger, som igjen er interessant for målrettet annonsering, markedsføring og salg (se for øvrig "rapporten ":http://www.sintef.no/Presserom/Forskningsaktuelt/Svekket-personvern-gjennom-Facebook/ "Petter ":http://origo.no/-/user/show/45864_petter-bae-brandtzaeg og jeg har skrevet om personvern og Facebook).

Jeg er overbevist om at bøker som Wikinomics og We Think har noe for seg og beskriver en reell utvikling, men de tilbyr ingen fiks ferdige løsninger.

Hva er det for eksempel som motiverer til deltakelse? Det er sjelden “the common good”, men snarere noe knyttet til den enkelte: interesser, eller noe som berører hverdagen. Vi deltar først og fremst fordi vi får noe igjen for det selv. Deretter er det supert om det i tillegg har verdi for andre. Even la inn alle barnehager i Gamle Oslo i Google Maps fordi han trengte det selv. Nå finnes Oslos barnehager i Google Maps.

Vist 3637 ganger. Følges av 9 personer.

Kommentarer

Bra innlegg, Marika! Joshua Porter (Bokardo) har blogget en del om betydningen av å designe nettsamfunn nettopp med utgangspunkt i at ikke alle brukere er like aktive og deltagende. Et par gode poeng fra ham inkluderer:
- Nettsamfunn må gi verdi selv om du er den eneste brukeren. Unngå derfor “Over-focus on social value” – punkt 7 i Common pitfalls of building social web applications
- Ikke-bidragende brukere har stor verdi: Designing for active lurkers

Er det ingen andre måter å få lest artikkelen til José Van Dijck og David Nieborg enn å betale 25$?
Uansett, veldig interessante poeng, Marika! Når det gjelder ditt første poeng, så er jo denne pyramiden svært relevant:

Den beskriver 90-9-1-prinsippet, at det store flertallet bare kikker og leser, men en pitteliten andel faktisk skaper. Det som er utfordringen, er jo å finne ut hvordan denne pyramiden endrer seg i ulike sosiale nettverk. Jeg tror 90-9-1 passer veldig godt på Wikipedia, men jeg tror tallene ser annerledes ut eksempelvis for Facebook og Origo (flere som skaper innhold). Minner om meg om at vi burde lage en slik engasjement-pyramide for Origo:-)

Stiller meg i rekken, Marika. Interessant innlegg. Det er ikke tvil om at det er mange ubesvarte spørsmål knyttet til praksis, ideologi og ikke minst de forretningsmessige sidene ved dette feltet.

Jeg synes din siste problemstilling er god, og jeg tror du er inne på noe i svaret. Hva som motiverer deltakelse varierer selvsagt både på individuelt og gruppenivå. Og også graden av motivasjon er svært ujevnt fordelt. Det er for eksempel dobbelt så mange menn som kvinner, som deltar i avisenes kommentarfelt.

Og om viljen til deltakelse er ujevnt fordelt, hvilke konsekvenser får det for eventuelle nye makstrukturer og markedsmekanismer?

Helt generelt synes det som om mye av hypen rundt 2.0 på pussig vis både er anektdotisk dokumentert samt ideologisk forankret. Og det gjør hele feltet litt uhåndterlig.

Jeg har forøvrig skrevet en kommentar på NRKbeta om dette tidligere.

Så bra kommentarer! Kommer tilbake for å kommentere kommentarene så snart jeg får tid.

Iacob: “Helt generelt synes det som om mye av hypen rundt 2.0 på pussig vis både er anektdotisk dokumentert samt ideologisk forankret. Og det gjør hele feltet litt uhåndterlig.” Det er så sant.

Oppfordrer alle å følge Asbjørns lenke til Bokardos Common pitfalls. Punkt 7 er spot-on: what’s in it for me?

Bra lenke Asbjørn, og takk for relenking, Marika.

Den fikk meg igjen til å tenke på dette med ‘social media’. Jeg er tidvis veldig usikker på om dette ‘sosiale’ er disse 2.0-medienes viktigste karakteristika.

Og ikke minst, hva er det som gjør dem så mye mer sosiale enn andre medier.

Husker ikke opphavet på denne, men likevel: “All media is social. Unsocial media, is broken media”.

Ja, ordene/begrepene vi velger former definitivt hvordan noe (sosiale medier) oppfattes. Det er interessant i seg selv å se på hvordan “sosiale medier” har blitt den dominante samlebetegnelsen for, ja – hva da? Det som ikke er personlige medier (telefon, brev, IM) på den ene siden og ikke massemedium (fjernsyn, aviser) på den andre?

I doktorgradsprosjektet mitt brukte jeg mye tid og krefter på å konseptualisere kommunikasjonsformer og medieformer. I Conceptualizing personal media* refererer jeg blant annet til John Thompsons differensiering mellom ulike typer interaksjon: ansikt-til-ansikt, mediert og kvasi-mediert, hvor det siste viser til klassisk massekommunikasjon mellom en sender og en masse av mottakere. Det er i så måte massemedier er mindre sosiale enn sosiale medier. Men dette kompliseres av at også kommunikasjonsformen i sosiale medier kan bli massekommunikasjon (når avsender har flere tusen lesere).

Klassikeren når det gjelder massekommunikasjonens spesifikke interaksjonsform er for øvrig Horton and Wohls (1956): ‘Mass Communication and Para-social Interaction: Observations on Intimacy at a Distance. Utdrag her. Artikkelen er også republisert i Inter/Media: Interpersonal Communication in a Media World, en artikkelsamling jeg anbefaler sterkt (jeg kjøpte min utgave brukt for nesten ingenting gjennom Amazon).

*Hvis noen mot formodning ønsker å lese denne artikkelen sender jeg den gjerne som pdf. Den er også inkludert i avhandlingen min.

Kommentarene i denne bloggposten fra VGs metablogg er et svært godt eksempel på det kompliserte forholdet mellom “commons og commers”. VG har utviklet en applikasjon som gjør det mulig for lesere å rapportere inn skrive- og faktafeil. Her er det folk som vil hjelpe til for å gjøre leseropplevelsen i VG bedre, mens andre mener det er helt utenkelig å skulle jobbe gratis for et mediekonsern som VG.

Tar i sammen slengen med en annen form for samhandling – et virtuelt kor (via @svale). Fantastisk. I bloggen til dirigenten Eric Whitacre finner dere videoene fra personene som er med i det virtuelle koret.

Har nå skummet gjennom kommentarene om VG Rett: så interessant, og da kanskje mest av alt de som faktisk melder seg som potensielle korrekturlesere. I mange tilfeller ser det ut til at de blir så irritert over skrivefeil at de bare må si fra uansett. Og da er applikasjonen VG har utviklet mye enklere enn å sende e-post.

Litt off-topic:

Participatory media er et mer presist navn på fenomenet. Dessverre inneholder det seks stavelser mot social sine to, ergo vant det lettere uttalte begrepet social media.

Etter 2000 tok social software over for de mer jobbfokuserte begrepene Groupware og Computer-suported cooperative work og ble gjerne som abstraheringsord for “blogging og sånt”. Participatory media var et konkurrerende begrep i 2004 da jeg skrev om og bygget laget en deltakerdreven stedstjeneste ifm min masteroppgave.
(Omtaleeksempel: http://www.youtube.com/watch?v=BaLRM1KA6rw )

Etter at O’reilly populariserte Web 2.0 f.o.m. 2004 ble de to andre begrepene brukt mindre, og til slutt har altså det ganske vage uttrykket sosiale medier, som utelater deltakelse (dessverre) og versjonsnummer (heldigvis) slukt hele begrepsrommet.

Embedder denne videoen før jeg faktisk har sett den, men jeg tror Jonathan Zittrains forelesning er relevant for denne diskusjonen. Noen som har sett og hørt hele videoen?

“Jonathan Zittrain offers some updates to last year’s provocative “Minds for Sale” talk, presenting the potential dark side of cloud labor. Hear why cloud computing is not just for computing anymore, and how a new range of projects make the application of human brainpower as purchasable and fungible as additional server rackspace."

(Takk til @movito (og @tormel for retweet) for å tvitre link til video).

Jeg fikk faktisk sett hele videoen.

Zittrain starter med hvordan han crowdsourcet bokomslaget sitt og reflekterer over at det er så mange “der ute” som er flinke i Photoshop med mye tid på hendene. Allerede her bør norske grafiske designere a) takke for at man bor i et lite språkområde og b) vurdere hvordan man skal møte konkurransen fra lavkostland.

Deretter setter Zittrain opp en pyramide ser man i toppen har høyt gasjerte spesialister hvis oppgaver ikke kan gjøres av hvem som helst. Derved kan de forsvare både marked og (time)priser. Lenger ned i pyramiden finner tjenester som Innocentive, Amazon Mechanical Turk, Askville og en rekke crowdsourcingsverktøy presentert i spillform der folk skal tægge bilder, hjelpe til å designe mer effektive kretskort og prosessorer … listen er ganske lang.

Det ligger mange snedige tanker i disse systemene. Telesalgsløsningen han gjennomgår (husker ikke navnet i farten) lar deg starte som ordremottaker i en pizzasjappe ett eller annet sted. Gjør du en grei jobb der får du ta bestillinger i McDonald’s Drive-Thru. Deretter avanserer du til “ekte” telefonselger og i systemets øverste etasje finner man erfarne “telefolk” som jobber på oppdrag av det amerikanske Røde Kors for å gjenforene familier separert av Katrinaorkanen, osv.

“Ringesystemene” er gjennomsyret av analyse. Alle oppgaver du utfører analyseres til minste detalj (samtalelengde, utfall, kundevurdering, osv) og som nevnt må du jobbe deg oppover. Men du kan faktisk brukes til å ringe til folk i en valgkrets og lese fra manus for å påvirke velgere. Allerede her begynner det å bli skummelt, fordi selv et velsmurt og og erfarent partiapparat vil ha problemer med å utkonkurrere et prekvalifisert, godt øvet, automatisert og lettskalert ringesystem.

Men det er ikke det hele! Zittrain går gjennom oppgaver man kan be “Turk’ere” (medlemmer av Amazon Mechanical Turk) utføre. Blant disse har vi f.eks. å følge med på overvåkningskameraer på grenseoverganger, private bygg eller hvordan du kjører bil (akselerometer merker avvik i bilens bevegelse og sender 60 sek før og etter krengningen til en observatør som så vurderer om du skiftet fil for brått e.l.). Disse helt relle mulighetene ville gripe inn i vår hverdag på en måte som Datalagringsdirektivet aldri ville ha kommet i nærheten av.

I ett teoretisk eksempel viser Zittrain at man for knapt USD 18.000 kunne fått Turk’erne til å sammenligne ID-kortbildene av alle i Teheran og omegn med bilder av folk som ble fotografert mens de demonstrerte mot regimet. Altså, ta masse bilder, host opp litt penger, lag en enkel applikasjon og få servert navnene på dem som demonstrerte noen timer senere.

I den spanske filmen Havet innenfor vil hovedpersonen, som etter en stupeulykke er blitt lam fra halsen og ned, begå selvmord. Da han ikke kan gjøre jobben selv deler han den opp i så unnselige stykker at de fritas for skyld og får en hel kolonne av deltakere til skape hans endelikt, milligram for milligram. Hvor ville han ha rekruttert bidragsyterne i dag? Innocentive, Amazon Mechanical Turk … eller kanskje Anbudstorget.no.

Frikoblingen av oppgave og hensikt – altså dekontekstualiseringen av arbeidet, til et punkt der man ikke vurderer rett/galt, moralitet eller mål – gjør det mulig for en bestiller med onde hensikter å skaffe seg langt bedre hjelp enn tidligere. For, når du bestemmer deg for å jobbe for Altria, som produserer sigaretter, så tar du et verdivalg. Men når Altria bestiller løsninger hos Innocentive (blir en “seeker”) går de glatt forbi bidragsyternes verdi-og-moral-forskansninger og henter ut kunnskapen de trenger.

Til slutt en ganske skitten sak. En gruppering av amerikanske forsikringsselskaper fant ut at de kunne få Farmvillebrukere til å skrive brev til sine folkevalgte ved å bestikke dem med poeng (viktig: les saken før du deler dette videre; det er essensielt å forstå nyansene her).

Mye av det Zittrain nevner krever en skala som overgår hva som er mulig i Norge. Men mye av det går fint an, og det kommer til å få både gode og elendige følger. Vi bør følge med på dette, og på ham.

Takk for oppsummering, Fredrik! Farmville-saken du refererer til gir gode grunner til kuldegysning ned over ryggen. Har tenkt en stund på det åpenbare udemokratiske potensialet i sosiale medier, der vi på grunn av manglende kontroll-mekanismer ikke kan vite om en “folkebevegelse” virkelig er uttrykk for at en sak har bred oppslutning eller om det er manipulert av en liten men teknologikyndig pressgruppe. Farmville-saken er imidlertid et av de første virkelig gode eksemplene på dette jeg har sett.

Det blir interessant å se i hvilken grad slik pressgruppe-utnyttelse av sosiale medier vil bli utbredt. Og hvordan vi evt. kan avdekke og begrense slik manipulering.

Jeg takker også for oppsummering Fredrik! Svært interessant. Vil de som “nyter” sosiale medier greie å avdekke de som “utnytter” det?

Nye bilder